Jeg har merket STORE forandringer etter mira har hatt løpetid.. Både på godt og vondt faktisk. Hun har for det første blitt myye roligere, og maser ikke etter oppmerksomhet hele tiden. Hun har blitt mye flinkere til å lye, gjøre som hun får beskjed om uten at vi har trent på noe som helst eller vært konsekvent. Hun viser godt at hun har blitt sosialisert godt nok, hun enser ikke hunder vi går på tur med lengre ! Går kjempefint og bryr seg overhodet ikke om hva den andre hunden gjør! Kjempebra! 

MEN, det er også et kjempestort men.. Hun har blitt VELDIG ekstrem på vokting av leiligheten, dersom det kommer fremmede folk på besøk. Hun har aldri oppført seg slik med nye mennesker før, men hun gir nå tydlig beskjed om at hun er redd og er IKKE redd for å ta vedkommende om de gjør noen store bevegelser. Halen mellom bena, skyter pels og bjeffer uten og stoppe. Hun prøver å søke kontakt med meg siden hun er så usikker, men gir ingen respons på det. For å være helt ærlig var jeg nesten litt redd for å snu ryggen til, men det viste seg at jeg var "problemet" i situasjonen omtrent. Da jeg gikk ut av rommet og kom tilbake ti minutter etterpå lå hun på magen og fikk kos av den fremmede, da fant hun ut av ting på egenhånd uten å få miksende signaler fra meg ! Så det er jo bare en treninggsak. 

Hun har også begynt å reagere på små, redde hunder. Jeg ANER ikke hva årsaken kan være. Hun leker jo kjempefint med mopsen, og går på tur sammen hele tiden. Ikke noe problem. MEN hun elsker jo og hilse på andre hunder, og er ikke så "høflig" da hun går rett på de og forventer at de er like interessert tilbake. Så første gang var det en liten york terrier, som da prøvde å trekke seg unna helt til båndet ikke rakk lengre, og begynte å HYLE og utargere i redsel. Da reiste Mira seg på to ben i det stramme båndet og utargerte tilbake, hun hørtes rett og slett ut som en drapsmaskin. Tenkte ikke noe over det da, men det har gjentatt seg flere ganger i ettertid, og jeg ser et mønster i det. Det er redde hunder, hunder i mindre utgaver.. De trenger bare være litt nyskjerrig og usikker, så begynner mira og knurre og skyte pels. Hvis hun får sjansen utargerer hun også, dersom konflikten kommer så langt. Forleden dag hadde vi en episode da jeg mistet båndet hennes, siden hun flakset avgårde og er til de grader sterkere enn meg, og imøtekommende var en liten redd hund. Min flaks ! Hadde det ikke vært for at de var to stykker, hvorav hun ene tok tak i Mira, så tror jeg muligens den lille hunden kunne blitt nokså skadet, for Mira går liksom i forsvarsposisjon og ser ikke ut til å nøle på å "angripe" dersom den lille ikke vil oppføre seg. 

Er det noen som har noen tanker ang dette? Hva kan grunnen være?? 

Min teori sålang er at Mira er noe usikker selv, og da oppstår det en "konflikt" dersom den andre hunden også er usikker eeller redd ! 

Setter stor pris på om noen deler tankene sine ang. dette :)

Lenge siden sist dere :-) Her er humøret MYE bedre. Ting er jo forsatt like kjipt som sist, og er bare 2 uker til jeg skal levere fra meg fullungen min. Men nå har jeg fordøyd tanken på det, og har vært innstilt på det lenge nå.. Så nå er ikke ting like vanskelig lengre, men det endrer seg vel fort når dagen kommer. Jeg og Mira koser oss fult ut hver eneste dag, bare ligger og koser oss og leker med alle favorittlekene. Jeg setter så utrolig mye mer pris på de kosestundene vi har nå, før har jeg ikke tenkt så nøye over det at vi koser i timesvis når jeg kommer hjem fra jobb. Men nå er det bevisst, og jeg koser og koser, hun er så fantastisk <3 Forleden dag våkna jeg faktisk til at hun sov helt inne i armkroken min, da jeg har sovet med hånden over hodet, har hun sneket seg inn i bestekroken. Ja det er mange gode minnder jeg kommer til å sitte igjen med, det er det ingen tvil om ! en hel håndfull gode minner og enda mer erfaring. 

Og jeg har snakket med oppdretter ang det nye hjemmet hennes, det er ei voksen dame som har jobbet med hunder innad i politiet i Danmark, og har hatt flere rottweilere før, og ikke bare det så bor hun 3 mil fra Mandal, hvor oppdretter holder til så han kan følge henne godt nok mulig opp. DET er en lettelse, og ikke minst, kan jeg reise ned og besøke henne når jeg måtte ønske det, selvom det er litt langt, så er bare det og vite det, utrolig deilig !

Så fredag 18 mai, eller lørdag 19  mai pakker vi bilen, Mira får med seg alt som er hennes. Bilburet som er hennes trygghetssted, på fremmede steder. Alle favorittlekene sine, alt av pipeballer og alle halsbånd og kobbel. All mat, alt. Så det ikke blir så ALTFOR mye annerledes, så har hun iallefall alle tingene som hun vet er hennes. Jeg har det helt fint med tanken på alt dette nå, og jeg tror kjøreturen ned vil gå helt smertefritt også.. Men i det vi kommer frem, det orker jeg ikke tenke på engang. Jeg vet at jeg kommer til å knekke helt sammen, og det kommer til å ta utrolig lang tid før jeg vender meg til at hun ikke er hos meg lengre. 

Håper alle andre hundevenner har det helt supert, iallefall :-)

Jeg og Mira har det helt supert sammen, men ting begynner å bli veldig tungt ! Jeg har veldig blandede følelser ang. avgjørelesen. For all del, jeg er veldig fornøyd med avgjørelsen da Mira kommer til et hjem hvor hun fortjener å være, og vi lever en normal hverdag.. Men som vi alle sikkert ville gjort streifer tanken om at hun forsvinner forbi, og jeg triller tusen tårer. De to første ukene da jeg tok avgjørelsen klarte jeg ikke tenke på annet, jeg var helt nede på bunnen og klarte ikke slutte og gråte. Men da jeg etterhvert ble vandt med tanken, var jeg kom meg litt på bena igjen og klarte å tenke på det uten å felle noen tårer. Og jeg klarte å kose med min egen hund, uten å syntes det var trist. 

Så kom det punktet hvor jeg var nødt til å fortelle det til nærmeste familie, som også har vært involvert med Mira siden jeg fikk henne, DET var ikke enkelt det. I det jeg skulle åpne munnen hang alle ordene seg fast i halsen og jeg brøt helt sammen, for vi alle har jo blitt så glad i henne. Så både mor og bror ble jo veldig lei seg, men de respekterer at det ikke er noe jeg vil prate om. Jeg syntes det er smertefult nok å se hvor glad Mira er i meg, hvor glad hun blir hver gang jeg kommer inn døren.. Hvor lydig hun har blitt, at jeg kan ha henne løs hvor enn vi går på tur.. 

Datoen er satt, og jeg kjører henne ned til oppdretter 18. Mai, hvor hun skal være frem til hun flytter inn i sitt nye hjem 1. Juni. Hun kommer til noen med hundeerfaring, som skal drive med bruks/lydighet og utstilling. Hun blir bare satt ut på fôr, så det er forsatt oppdretter som har ansvar for henne, noe jeg er veldig glad for. Da vet jeg at hun får det helt supert. Jeg vet at det "bare" er en hund, som ikke går rundt og tenker på ting slik som vi mennesker gjør, og at hun vil få det helt supert. Men det er forsatt smertefult å se hvor knyttet vi er til hverandre, hvor voksen og utrolig lojal og god hun er. 

Hun vil alltid være min hjertestein. Vi har så mange gode minner sammen. HVordan hun klynker av glede for å se meg, og at vi ligger på gulvet og koser i hele 20 minutter hver gang jeg kommer hjem fra jobb. Det er noe jeg virkelig kommer til og savne. Samtidig må jeg si jeg er veldig "heldig" som får ta avgjørelsen selv, da det er noe jeg rekker og "fordøye" før hun forsvinner ut av livet mitt. Den mopsen vi har gått tur med, var en kompis sin.. Eller rettere sagt ex-samboeren hans, som forhastet tok en avgjørelse om å rive den ut av livet hans, etter 2 og et halvt år, tilbake til skien. Jeg kan ikke forestille meg hvordan han føler det. Så jeg har heldigvis en og prate med, som er i en lignende situasjon. Som han også sier, så lenge hunden har det bra, noe den vil, er han glad. Så jeg trøster meg med tanken på at Mira vil få det helt supert, det er bare meg som er trist, og det kan jeg leve med. 

<3

Jeg har tatt en avgjørelse som vil bli det beste for Mira. Og meg selv, selvom jeg nekter å tro det. Det er med et utrolig tungt hjerte jeg må fortelle dere at jeg skal selge babyen min tilbake til oppdretter, som skal finne et godt hjem til henne. Hvor jeg har satt noen krav til hvilket hjem hun kommer til. I og med hun er avhengig av rutiner trenger hun en familie som eier hus/leilighet og har faste arbeidsdager. 

Jeg har ikke blogget noe mest fordi det har vært så deprimerende og lese andres blogger, samtidig som jeg har vært altfor trist til å skrive ned svart på hvitt hvor mye jeg koser meg sammen med gulljenta mi. Vi har gått masse fine turer i hardanger og rundtom, hatt masse fint vær og alt har vært toppers, utenom tanken på hva som kommer i fremtiden. 

Som alle andre ville gjort, har jeg fortrengt det som er sårt, så lenge jeg klarte. Men nå måtte en avgjørelse taes, og jeg måtte rett og slett bøye meg i støvet og innrømme at jeg var for snartenkt i den valpesyke boblen min, og gikk ut i fra at alt kom til å dette ned fra himmelen. Jeg har selv slengt i hytt og pine om folk som anskaffer seg hund uten å ha tenkt seg om og blabla, alle her skjønner hva jeg snakker om. Så ender jeg opp som en av dem selv, noe jeg syntes er helt bedritent. Men inni meg vet jeg jo at det er det beste for min hund, uansett hvor hjerteskjærende det er å si at hun vil få det bedre hos en annen familie. Men hun er såpass avhengig av rutiner, og oppfølging, at hun ikke ville fått det hun fortjener som en student-hund, uansett om vi hadde fått oss en plass og bo. 

Jeg er som sagt helt knust, og håper de som har noe negativt å si om saken holder det for seg selv. Hele situasjonen er sårende nok som den er. 

Vel, mira gasser rundt med truse påbog er ellers ganske fornøyd med livet! ( ikke trusa da )..

Ellers har jeg også andre tanker jeg trenger råd og diverse til. Flytting.

Snakket rundt, sett rundt og tenkt mye. Her i Bergen er det svært vanskelig, om ikke umulig å få leid leilighet til en levelig pris med hund, hvertfall stor hund, siden leietakere har så mangfoldig store utvalg å velge mellom..

Jeg har alltid tenkt og regnet med at alt liksom bare skulle dette ned fra himmelen og være perfekt. Men mer trangsynt enn meg skal man lete lenge etter.. Jeg hater meg selv for å i det hele tatt nevne dette, eller tenke tanken.. Men de store spørsmålene kommer jo trillende inn.. Skal jeg bo hjemme i evig tid? Satse på å vinne i Lotto? Flytte milevis langt bort og ikke ha råd til verken bil eller bensin og la hunden være alene i hele evigheter mens jeg er på skolen fordi vi bor så usentralt?

Jeg elsker mira, over hele mitt hjerte.. Men jeg har begynt å tvile litt på at flaksen min kommer flaksende fra himmelen, og at valge mitt om anskaffelse av hund var for dårlig gjennomtenkt. Dere aner ikke hvor herteskjærende det er å i det hele tatt tenke på dette.. Er det noen som hat noen råd???

Hoho, ja da har "lille" jenta mi fått løpetid! I kanadaskogen på mandag ble hun overfalt av løse hannhunder, og jeg skjønte ikke hvorfor. Men i går kveld l jeg på hvitt laken på sengen, og det viste seg i dag at hun er brunstig. Hun drypper ikke, men den "farger av".. Om dere skjønner!

I helgen som var gikk jeg, Mira, en kompis og mopsen Picasso 3 fjellsturen i snøstorm ! Jeg er helt sinnsykt stolt over MEG SELV for det første, og jeg ELSKER turmulighetene vi har her i Bergen. Det må jeg virkelig få sagt ! Det høres kanskje veldig dramatisk ut med 3 fjell, men det er det ikke.. Vi gikk opp fløien, over til rundemannen og bort til blåmannen og ned i Isdalen og oppigjen til fløien, for dem som er kjent i Bergen.

Turen tok 4 timer, ganske fint og rolig oppover, ikke noe særlig bratt, så på toppen er det et stykke bortover, til vi går nedover igjen.. Så måtte vi såklart gå opp igjen dit hvor bilen stod. Litt enklere forklart :P 

Det var MASSE turgåere og folk på langrenn langs på turen, til tross for det dårlige været, så jeg er kjempestolt over Mira ! Hun kan bli veldig "nervøs" av mye folk, og finne på og bite litt i båndet og skape seg som jeg har fortalt dere før. Men det var svært lite av dette, så jeg er kjempestolt ! 

I tillegg fant jeg en utrolig positiv måte og øve passeringstreninger med henne langs på veien, for veien var ganske smal, og båndet hennes er veldig langt. For all del, jeg kan jo også stramme det inn og bruke alle mine krefter å å holde henne igjen når hun vil hilse, men jeg føler at jeg forsterker hele situasjonen enda mer når jeg tviholder i båndet. 

Så under hver passering plasserte jeg meg lit lengre bak, og hadde alt båndet løst, sånn at Mira ble plassert på sidelinjen av turkameraten min, sånn at han ble en "barriere" og sto litt "i veien" for henne, da brydde hun seg ikke om noen og bare suste videre på tur uten og ense andre turgåere i det hele tatt. Så dette er noe jeg vil forsette med, og ha "barriere" på trange passeringer, i og med det ser ut som at Mira er mye mer komfortabel med det på trange veier. Jeg har selv prøvd å være en slags barriere, selv, men i og med hun er mye sterkere enn meg har ikke dette alltid fungert. 

Vel, nå høres det ut som at hun er kjempeutargerende mot andre folk og hunder, men det er ikke tilfellet. Hun er bare veldig overnyskjerrig på enkelte, og vil gjerne helt bort til dem og hilse, eller eventuelt stikke av med vottene dems...... Hun er fan av votter, wo ! Neida, men dere hundeeiere forstår nok dette om at god plass er viktig for en god passering :)

Kort og enkelt : Det vi har øvd på den siste tiden er som sagt fremgang med mindre hunder, hvor hun har blitt MYE flinkere :) Nå trenger jeg bare gi henne et litt strengt " EY " når hun er i 100 mot den lille hunden, så stopper hun det hun var i ferd med å gjøre. ( trykke den ned i snøen og leke tøff ) Som alle andre hundeeiere, kjenner jeg hunden min svært godt, og følger godt med på om det kommer folk, hva hun gjør til enhver tid osvosv.. Så jeg klarer fint og avbryte henne for hun gjør noe, i og med jeg skjønner "hva hun tenker", eller har tenkt til å gjøre.. 

Og den andre tingen er som sagt passeringer, hvor jeg også har sett " lyset". Barriere og god plass, supereffektivt !

Her er 1 åringen min ! Herregud, tenk at hun er 1 år og 11 dager! SMELT

Vel, siden jeg først er på nett kan jeg komme med litt planer og oppdateringer også når jeg først er i gang ;)

Den siste tiden har gått i mye kos, MASSE tur og bare gøy gøy gøy. Mira har blitt MYE flinkere med små hunder og jeg kan ca ha henne løst på tur over alt, kommer såklart an på hvor mye folk det er og om de har hund/ ikke hund da hun er noe usikker på enkelte mennesker. Eks eldre menn med votter, haha ! Men dette er noe vi jobber med underveis, og pipeballen er SUPEREFFEKTIV. Jeg elsker den, Mira elsker den og alle er fornøyde !

Vi har også lært inn ny kommando på godt bergensk, så ikke le.. " Hen e' ballen? " " Hen e' pølsen ? " Osv, jeg kan si " hen e' " forran alt, og hun søker etter det !! Jeg er dritstolt, så nå har vi det kjempekjekt både ute og inne med å gjemme leker og mat, og hun søker den opp. Merker godt at hun har vokst frem en god nese etterhvert !

Så den siste tingen jeg ville dele med dere i dag er at vi skal kjøpe kløv til Mira. Foreløpig skal hun bare vende seg til kløven uten å ha noe oppi siden hun bare er 1 år osv, men etterhvert skal vi klare å putte en genser eller en vannflaske i hver side, ikke noen kjempevekt.. Men veldig praktisk om vi skal gå et lite stykke, så slipper jeg å ha ryggsekk og Mira får ekstra trening :) Men slapp av, hun skal ikke bære en hel del, jeg er forsiktig med lille gulljenta mi :)

Så hva tror dere om kløven? God invistering?

Tuuuuuusen takk, sier hun !!

Hurra for deg som fyller ditt år :)) ja deg vil vi gratulere! Tenk at mira er et helt år og én dag!

Vi feiret med en lang og god tur sammen med Mopsen picasso! Vi har forsatt ikke Internett hjemme, men følte dette virkelig var verdt å dele med dere via mobilen!

Masse hilsener fra 1åringen min og meg, håper alle har det like bra som oss :)